SUKKERSYKE HOS HUND – DIABETES MELLITUS
Trass er en ni år gammel storpuddeltispe. Hun er en glad og lykkelig hund som bor sammen med eieren sin. Trass har en normal hundehverdag med turer i skog og by, hun trener lydighet en gang i uken og er med matmor på jobb hver dag. Trass er veldig glad i mat og kunne nok spist hele tiden, men eieren til Trass er veldig nøye på at hun får mat til faste tidspunkt hver dag. I tillegg får Trass en sprøyte av eieren sin morgen og kveld. I sprøyten er det insulin. Det er fordi Trass for to år siden fikk sukkersyke.
Sukkersyke eller Diabetes Mellitus er en sykdom vi mennesker kjenner godt til, men viste du at hunder også kan ha denne sykdommen? For å forstå hva sukkersyke er, må vi først se litt på hvordan den normale energibalansen i kroppen styres.
Den normale energibalansen:
Energifordeling i kroppen er svært viktig. Alle celler trenger energi for å utføre sine spesifikke oppgaver. Maten vi spiser brytes ned i tarmene og overføres til blodet. Den viktigste energibiten kroppen har er glukose. Nivået av glukose i blodet kalles blodsukker.
Det er svært viktig at kroppen holder blodsukkeret stabilt, da både for høyt og for lavt blodsukker vil kunne føre til skader på kroppen. Enkelte er potensielt livstruende.
Fordelingen av energi (blodsukker) i kroppen styres av to hormoner. Ved sult (lenge siden dyret har spist) går blodsukkeret ned og hormonet glukagon, som frigjøres av en cellegruppe i bukspyttkjertelen, skilles ut som følge av det lave blodsukkernivået. Glukagonet øker frigjøringen av lagret energi (glukose) fra kroppens celler, slik at blodsukkeret stiger.
Når dyret har spist, stiger blodsukkeret og hormonet insulin skilles ut. Dette hormonet lages i en annen cellegruppe i bukspyttkjertelen.
Insulinet gjør at glukosen i blodet kan gå inn i cellene slik at det kan brukes eller lagres. For å illustrere dette kan vi tenke på insulinet som en liten arbeider, insulinmannen, som aktivt putter energi / glukose inn i kroppens celler. Cellene kan sammenlignes med ved små ovner. Så lenge det er tilstrekkelig med ved (energi) kan det brenne i ovnen, det vil si at cellene kan bruke energien til å gjøre sine oppgaver.
Da Trass var blitt syv år la eieren hennes merke til at hun drakk og tisset mye. Hun var veldig sulten, samtidig som hun gikk kraftig ned i vekt. Hun ble med på turer og virket glad og fornøyd, men var ikke like aktiv som før.
Eieren tok med seg Trass til veterinæren. Veterinæren spurte mange ulike spørsmål, blant annet om når Trass hadde løpetid sist. Trass var akkurat ferdig med løpetiden sin.
Veterinæren undersøkte Trass grundig og tok generelle blodprøver, urinprøve og en ultralyd av magen til Trass. På blodprøvene ble det funnet høye glukoseverdier (høyt blodsukker). Veterinæren sendte derfor blodet til et laboratorium som skulle teste nivået av fruktosamin. Hun forklarte at dette var for å bekrefte at det høye blodsukkeret hadde vart over tid.
Trass hadde også en urinveisinfeksjon. Ultralyden av magen var normal og veterinæren kunne derfor avkrefte at det var en livmorsbetennelse som var årsaken til Trass sine problemer.
Når svaret på blodprøven kom tilbake fra laboratoriet, ble det konstatert at Trass hadde sukkersyke.
Hvordan stiller man diagnosen sukkersyke?
Diagnosen sukkersyke hos hund og katt stilles på bakgrunn av symptomer og på en blodprøve der man måler langtidsblodsukkeret (fruktosamin). I tillegg bør man alltid da en urinprøve, da sukkersykepasienter ofte har urinveisinfeksjon.
Hva er sukkersyke / diabetes mellitus?
Sukkersyke en er kompleks sykdom, som enkelt forklart vil si at det er høyt nivå av glukose i blodet (blodsukker), men kroppen klarer ikke å få glukosen inn i cellene. Det vil si at ”insulinmannen” ikke klarer å gjøre jobben sin. Cellene sulter. Hunden får symptomer som tørste, økt urinering, kraftig økt apetitt, vekttap og de virker slitne. Noen får også urinveisinfeksjon, fordi glukosen går over i urinen og lager et attraktivt miljø for bakterier i urinveiene.
I humanmedisinen har sukkersyke, for enkelthetsskyld, vært delt inn i diabetes type 1 og type 2. Type 1 er beskrevet som manglende evne til å produsere insulin i bukspyttkjertelen. Type 2 er nedsatt insulinfølsomhet (insulinresistens).
Etter hvert som en har forstått mer om sykdomsutviklingen av sukkersyke, vet man nå at det er en kombinasjon av nedsatt insulinfølsomhet og redusert insulinproduksjon. Det er mange årsaker til at sykdomsutviklingen starter (se infoboks nederst på siden).
Hva er forskjellen på nedsatt produksjon av insulin og nedsatt insulinfølsomhet?
Nedsatt produksjon:
Insulin produseres ikke av cellene i bukspyttkjertelen og dermed er det ingen ”insulinmann” til å ta ”ved”/energi fra blodet og legge det inn i ”ovnen”/cellene. Det kommer dermed ikke energi inn i cellene.
Insulinfølsomhet:
Cellene i bukspyttkjertelen produserer insulin, men andre faktorer gjør at insulinet ikke har den effekten den skal ha. En kan tenke seg at noen hindrer ”insulinmannen” i å legge ved inn i ovnene selv om han forsøker.
De insulinproduserende cellene har stor reservekapasitet. Så når noen hindrer ”insulinmannen” i å putte ved i ovnen aktiveres flere og flere celler som kan lage mer insulin/flere ”menn”.
De aktive insulinproduserende cellene er veldig følsomme celler. De liker ikke stress og mas. Dersom problemet med hindringen av insulinmannens jobb vedvarer, vil kroppen fortsette å mase på cellene om å lage mer insulin (”menn”) fordi blodsukkeret er høyt og kroppens celler sulter. Blir de insulinprodusernde cellene stresset nok (altså problemet varer lenge nok) ”drar de på ferie” og stanser produksjonen midlertidig. Vedvarer problemet enda lenger, og kroppens mas fortsetter, vil cellene ”slutte i jobben ” og dø.
Det produseres ikke nye insulinprdusende celler. Når mange celler er døde har hunden utviklet en permanent nedsatt produksjon. En nedsatt insulinfølsomhet (type 2) har da blitt en type 1. Det er denne sykdomsutviklingen som er mest vanlig hos hund, det vil si at av en eller annen årsak kommer ikke insulinet til, kroppen maser på de insulinproduserende cellene. Dersom ikke årsaken fjernes raskt, vil cellene slites ut og slutter å produsere insulin. Hunden har da utviklet en permanent insulinavhengig sukkersyke (type 1)
Veterinæren konkluderer med at Trass har sukkersyke som en følge av hormonproduksjon i løpetiden. Trass må steriliseres som en del av behandlingen. Hun forteller at dette kan gjøre at Trass ikke får en permanent sukkersyke, og at det uansett er viktig dersom en skal ha mulighet til å kunne få Trass stabil på insulin.
En av de vanligste årsakene til at tisper utvikler sukkersyke er på grunn av hormonforandringene etter løpetid. Hormonet progesteron skilles ut etter løpetiden og dette hormonet gir nedsatt insulinfølsomhet. Denne effekten er fysiologisk hos alle drektige dyr slik at fosteret skal få best mulig tilgang på næringsstoffene i blodet før moren. På grunn av hundens spesielle hormonsyklus, med høye nivåer av progesteron etter hver løpetid, er de spesielt utsatt. Det er vist at hundekroppen trenger tre ganger så mye insulin etter løpetiden for å få riktig respons av kroppens celler.
En undersøkelse viste at ca 70% av de tispene som ble sterilisert med en gang symptomene på sukkersyke oppsto, ble helt friske igjen. Dersom hunden steriliseres på et senere tidspunkt har det dårligere effekt. Ved sterilisering senere enn seks uker etter symptomstart vil det ha liten effekt med hensyn til full helbredelse. Det vil likevel være en viktig del av behandlingen, for å hindre at progesteron etter løpetid skal gi varierende behov for insulinmengde, og dermed vanskeliggjøre behandling med insulinsprøyter.
Eieren til Trass syntes det var trist at hunden hadde fått sukkersyke og var veldig bekymret for hva som kom til å skje videre. Veterinæren informerte om hva sukkersyke er og hvorfor Trass hadde fått dette. Videre forklarte hun at sukkersyke kan behandles hos dyr, på samme måte som hos mennesker, med insulin som injeksjon under huden. Eier måtte være innstilt på at det kom til å ta flere besøk hos veterinær og noe tid for å få kontroll over hvor mye insulin Trass skulle ha.
Trass ble sterilisert og behandlingen med insulinsprøyter igangsatt. Det var dessverre alt for store skader på bukspyttkjertelcellene (de hadde sagt opp jobben) til at hun kunne bli insulinfri etter sterilisering. Hun trenger derfor insulin som injeksjoner (i sprøyteform) resten av livet.
Det tok to måneder etter at Trass fikk diagnosen, og flere besøk på klinikken, før både Trass og eier hadde sukkersyken under kontroll. På veterinærbesøkene ble det foretatt blodsukkermålinger over en hele dager av Trass. Insulindosene ble justert etter disse verdiene. Eier fikk opplæring i insulinbruk og oppbevaring, håndtering av føling (ved for mye insulin), hvordan måle blodsukker hjemme og mulighet til å spørre om alt det hun lurte på.
Trass og eier lever nå et godt liv med sukkersyken til Trass. De har måttet gjøre noen tilpasninger i livet (se boks under), men lever stort sett akkurat som før, noe de begge er veldig fornøyd med.
