Et signal kan si mer enn tusen ord – Hundens språk og signaler

Visste du at hunder har et eget språk? Språket bruker den i kommunikasjon med andre hunder, men også med oss mennesker. Fordi hunden er et flokkdyr, har den utviklet et språk for å sørge for godt samarbeid og harmoni i flokken.

For å forstå et språk må du først kunne ordene

Når hunden kommuniserer bruker den primært ulike stillinger og bevegelser med kroppen, altså kroppsspråk, men lyder og en uviss grad av luktsignaler er også viktige.

Grovt sett kan vi dele hunden språk inn i signaler som brukes for å fremme «godt vær» og harmoni, de dempende signalene, og signaler som brukes for å hevde rettigheter, skremme eller true, de dominante signalene.

De ulike signalene kan sammenlignes med ord i en setning. Alle ord betyr noe, men det er ofte først når du setter dem sammen i en setning at det gir en tydelig mening. Slik er det også med hundens signaler. Hunden bruker flere signaler som sammen må tolkes for å forstå helheten av det hunden forsøker å formidle.

Hunder lærer hundespråket allerede i valpekassen og de fleste hunder er derfor flinke til å tolke og bruke dette språket. Fordi hunder ofte oppfatter oss mennesker som flokkmedlemmer bruker de også sitt språk overfor oss i varierende grad. Vi mennesker bruker ikke kroppsspråk i samme grad som det hundene gjør, og i hverfall ikke på samme måte, og må derfor lære oss å tolke dette. Og på samme måte som du må lære ordene i et nytt menneskespråk før du kan lære deg å forstå hele språket, må du først lære deg hundens ord før du kan forstå en større del av hundespråket.

De grunnleggende ordene – to hovedgrupper

De dempende signalene

Språket har hunden med seg fra forfedrene, nemlig ulven. Ulven lever i flokk og er avhengig av flokken for å overleve. For at denne skal fungere godt sammen er det viktig med et godt og konfliktløst samarbeid. En flokk som bruker tid og energi på krangling og resursforsvar vil kunne få problemer med å utføre de oppgavene de trenger å løse sammen, som for eksempel jakt, passe på valper og å bevare revir.

En stor del av ulvens og hundens språk går derfor ut på å unngå konflikter og sørge for at det er harmoni i flokken, slik at den er klar for andre utfordringer. De signalene som er laget for å unngå konflikter og skape ro – har vi mennesker valgt å kalle dempende signaler.

Under finner du en liste med noen av de dempende signalene. Som du ser er flere av disse signaler som kan være tilfeldige bevegelser eller bevegelser som også har andre funksjoner, men de er altså også ord i hundens språk.

De dominante signalene

De dominante signalene kan brukes til å hevde rettigheter, for eksempel at ”dette er min mat” eller ”stå rolig, jeg hilser på deg først”, men brukes i like stor grad til å skremme vekk andre individer en ikke vil ha kontakt med, for eksempel ”ikke kom bort til meg – jeg er redd” .

I tabellen ser du eksempler på ulike dempende/dominante signaler eller ”ord

Navnet skjemmer ingen

Det er viktig å merke seg at det er vi mennesker som har satt disse ordene inn i et system og som har valgt å kalle gruppene for dominante og dempende signaler.

Ordet dominante signaler kan være noe misvisende fordi vi mennesker forbinder dette ordet med å ”herske eller råde” over noen andre, slik at et individ har prioritert tilgang på ulike resurser, for eksempel mat, reproduksjon osv. Det er i den forbindelse viktig å merke seg at en hund eller ulv som er ”dominant”, det vil si en trygg og stabil hund/ulv som naturlig sett vil ha tilgang på disse resursene, bruker minst like mye dempende signaler som dominante. Hunder som må bruke mye dominante signaler er ofte en mer usikker og engstelig hund.

Ord blir til setninger og setninger gir mening

Som i alt språk er det kombinasjonen av ord som gir informasjon, altså en setning. Hunden kombinerer ulike dominante og dempende kroppssignaler, lyd og lukt, og dette vil sammen gi informasjon om hva et individ ønsker å formidle til et annet indivd.

”Setningene” kan gi korte beskjeder som ”alt vel” eller ”jeg ser deg – jeg går en annen vei” til lengre beskjeder med varsel om konsekvenser som: ”dette er mitt – gå bort nå. Hvis du ikke flytter deg vil det få konsekvenser”.

Som hos mennesker vil det variere fra individ til individ hvordan hunden kommuniserer. Enkelte kommuniserer mye og med mange ord, mens andre er mer ”ordknappe”, men legger større vekt på hvert ord.

Individer som kjenner hverandre godt trenger kanskje ikke å si så mye for likevel å forså hva den andre vil og tenker, men første gang man møtes er det viktig at en formulerer seg godt. Slik kan det også være i hundeverdenen. Første gang to hunder møtes, vil kommunikasjonen være mer ”korrekt” og begge legger vekt på formidle budskapet sitt godt. Når hunder kjenner hverandre godt trenger de kanskje ikke å kommuniserer så nøye lenger. Likevel foregår det hele tiden en kommunikasjon dem i mellom.

Et vikende blikk, ører lagt forsiktig bakover, mysende øyne, men allikevel kontaktsøkende og inntil forteller meg at jeg får lov å kjenne på pelsen – ordene er satt sammen til en setining

Signal krever respons
– Setninger blir til samtale

For at setningene skal bli til en samtale, må minst to individer utveksle informasjon og respondere på hverandre. Det første individet sender ut en beskjed til et annet og det forventes dermed at det andre individet tolker og responderer på dette.

Hundenes samtaler foregår også slik – hvis en hund sender ut et signal – for eksempel slikke snute for å fortelle at ”her er alt vel” – forventer den at mottaker ser dette og responderer – for eksempel ved en ”slikke snute” eller annet dempende signal som bekrefter at ”ja, her også – vi har ikke noe uoppgjort du og jeg”. Dersom motparten ikke responderer vil budskapet gjentas – ofte mer markert, og dersom mottaker ikke responderer kan det oppstå en konflikt. Altså vil et signal fra en hund ”kreve” at mottakter svarer – signal krever respons.

Les historien «Min pinne» nederst i denne artikkelen for å se eksempler på signal krever respons – setninger blir til en samtale.

Med mennesker – Hvordan lærer jeg hundespråk og hvordan skal jeg respondere?

Fordi hunder lever sammen med oss mennesker og anser oss som en del av flokken bruker de også språket sitt ovenfor oss. Legg merke til hunden din neste gang du tar på den selen, dekkenet eller halsbåndet. Slikker den snute? Gjesper? Eller rister den seg rett etterpå? De aller fleste hunder vil komme med i hvert fall et dempende signal i en slik situasjon hvor vi lener oss over den og håndterer den. Dette er ikke fordi hunden er redd, men fordi det er en viktig del av dens flokkmentalitet og kontinuerlig å sørge for at flokken er uten konflikt. Så for sikkerhets skyld sender den et signal med ”alt er vel her – selv om dette er en situasjon hvor vi er litt nære hverandre – det går helt fint for meg”.

En annen situasjon hvor det er lett å se etter dempende signaler er når du kommer hjem til en hund for eksempel etter jobb. Det er helt åpenbart for hunden at dere da må ta en rask status på at dere som en flokk har det bra (og for å vise at den er glad for at du kommer hjem) – og bruker da ofte mange dempende signaler.

Ulven strekker seg for mennesket som viser dempende signal ved å vike med blikket og gjøre seg liten – en godmoding samtale.

På filmen vil dere se at hunden både slikker snute og gjesper når eier tar på treningsutstyr. Dette er ikke fordi hunden er redd, men fordi den sørger for at de er enige om at alt er fint dem imellom selvom eier er litt tett på hunden.

De aller fleste hunder opplever aldri at vi mennesker forstår hvilken innsats de gjør overfor oss når det gjelder denne formen for kommunikasjon. En hund som aldri får respons av menneskene på kommunikasjonen blir ofte noe mindre aktiv med språket sitt ovenfor oss. En hund trener på språket sitt hele livet og er selvfølgelig mester på dette. Vi som mennesker kan lære oss deler av det, men helt stødige i ”hundsk” blir vi nok ikke. Likevel kan vi klare å gi respons på noe. Når hunden slikker snute når vi lener oss over den for å ta på selen kan vi jo si ”bra” eller si ”jeg ser deg”.

Etter min oppfatning forstår hundene at dette er en respons til dem og jeg opplever også at de da gjør det mer og mer. Vi kan selvfølgelig ikke klare å henge med på alt, men den helt tydelige situasjonbetingende kommunikasjonen kan vi gi respons på – for tross alt – signal krever respons.

Å bli god på et språk krever trening – tren!

Å lære seg et språk tar tid. Start med ordene til hundespråket. Se etter signaler som strekke seg, slikke snute, riste seg og gjespe. Er det tilfeldig at hunden gjør det eller er det en bevisst kommunikasjon? Her er det (heldigvis) lett å bli ”hekta” og desto mer du observerer jo mer vil du oppdage de mindre tydelige signalene. Kombinasjon av holdningen på halen og ørene sammen med kroppsholdningen – hva forteller hunden din til den hunden den sitter ved siden av på venterommet på veterinærkontoret? Eller til den litt usikre valpen den møter på tur?

Vi ønsker deg lykke til på språkreisen – vi håper den vil gjøre deg (enda) mer fascinert både din egen hund og generelt av den fantastiske arten som hunden er!

Og vil du ha flere eksempler med bilder og tekst til ulike «samtaler» hunder og mennekser i mellom? Følg med videre:)

En liten språksekvens på tur med fire hunder som kjenner hverandre godt.

Ps: Du kan velge bilder ved å klikke på de grå knappene og holder du pil over bildet stopper bilde»rullingen»

Bilde 1: Den grå Weimaraneren har funnet seg en pinne og forteller den brune Tolleren, som synes pinnen ser veldig fin ut, at den er hans. Det viser han med å legge ørene bakover, stirre på henne og knurre. Samtidig kan en se at han synes situasjonen er litt ekkel – han har halen rett ut og har en tilbakelent kroppsholdning.

Bilde 2: «Heldigvis» har flokkens megeler, Leonbergeren, fått med seg situasjonen. Hun demper stemningen med å slikke snute (og finte og slikke Weimaraneren i munnvikene – dette er ikke på bildet, men foregikk i virkligheten).

Bilde 3: Megleren demper første Weimaraneren («kan du ikke dele») før hun retter oppmerkosmheten mot Tollerern. I mellomtiden har den hvite schæferen oppdaget at det er en «skatt» (pinnen) tilgjengelig og weimaraneren forteller også henne at pinnen er hans. Han viser tenner, stirrer på henne og knurrer.

Bilde 4: Den hvite schæferen er ikke enig i at pinnen er Weimaraneren sin og forsøker å vise han at «desverre, den er nok min». Hun lener seg fremover, stirrer, korter inn munnvikene og halen står rett opp (utenfor bildet). Weimaranerer er på nippet til å trekke seg, selvom han har veldig lyst på pinnen, han har kroppstyngden og ørene bakover, men beholder for det stirrende blikket og mener at «den er min, jeg vil ikke krangle om det, men det er mulig jeg forsvarer den om jeg absolutt må!».

Bilde 5: Schæferern legger tyngden litt tilbake, men mener fortsatt at de i hvertfall kan dele pinnen, Weimaraneren legger på å vise tenner og knurr for å se om han kan vinne denne diskusjonen.

Bilde 6: Den hvite Schæferen bestemmer seg for at så fin er tross alt ikke den pinnen og avslutter diskusjonen med å snu vekk blikket, sette siden til, ta ned halen og legge ørene bakover. Han svarer henne ved å se vekk.

Denne lille diskusjonen har hundene mens vi er med dem på tur, det går så fort at vi knapt får med oss hva som skjer. Slike diskusjoner har de hele tiden og de løser det alltid – det vil si de har full fokus på å løse problemene uten fare for skade på hverandre 🙂